Et ambivalent rom
av Kjetil Røed,
Han er anmelder og kunstkritiker som har skrevet i publikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, Kunstkritikk.no osv. Røed er kunstkritiker i Aftenposten.
En av mytene i kunsten er at den naturlig tilhører bestemte steder og bestemte mennesker. Den blir altfor lett noe som bare angår eksperter, spesialister eller kjennere. Kunst blir, på denne måten, en intellektuell luksusvare. Disse forestillingene er uheldige siden de forhindrer oss å se klart hva kunsten dreier seg om – i virkeligheten burde fokuset ligge på lek og kreativitet, erkjennelse og vekslende perspektiver. Kunsten burde ikke være et rom som trekker opp grenser mellom de som kan noe og de som ikke kan noe – kunsten burde ikke fungere ekskluderende, men utvidende.
Her kommer Morten Gran inn som et friskt pust. For det første fordi hans malerier viser oss biler og motorsykler, men ikke presentert på den sedvanlige macho-kulturens vis, men med teksturerte overflater og skiftende koloritter som hos Gerhard Richter. I enkelte verk ser vi farkosten tydelige avtegne seg i mytologisk easy rider-modus glidende gjennom en blålig fargeskala – se på Hardtail 4, hvor farkosten selvsikkert sentreres på billedflaten og taler et tydelig språk som substansiell fetisj og begjærsobjekt. Her er gjenstanden i balanse med mediet; maleriets farger og linjer nøytraliserer motorsykkelens harde realitet som ting. Her blir maleriet, komposisjonen, fargen, råmateriale for gjenstandens autoritet og selvsikre uttrykk. Det er noe tilforlatelig og betryggende med at noe så enkelt som en motorsykkel kan gjennomtrenge maleriets mytiske verden og fremstå som det den er, figurere som seg selv uten å tømmes ut i maleriet. I andre verk er bil og motorsykkel mer faset ut og blitt riss, forslag eller antydninger, i lerretets overflate. Se på Hardtail 6, hvor fordelen av en motorsykkel har blitt transparent og gjennomstråles av et iltert fargekart bestående av et vindu eller en fasade. Eller i Kawa 1 hvor sykkelen er blitt oppløst i et malerisk fargebad – den har blitt abstrakt, som motorsykkel, og gjendiktet som malerisk gjenstand. Eller, for å ta et annet eksempel, i Kawa 3 hvor motorsykkelfronten er gjengitt som stormens øye i en nærmest futuristisk eller kanskje konstruktivistisk syntaks.
Hos Gran blir maleriet et forhandlingssted for to kulturer – fascinasjonen for bilder og motorsykler og biler på den ene, og maleriet på den andre. Kvaliteten ved maleriene er at ingen av kulturene vinner over den andre, men vibrerer i en vedvarende mellomrom, hvor den ene dominerer i det ene øyeblikk, den andre i det neste. Ambivalensen lader verkene med et annet rom som også trekker mot en annen pol enn de foretrukne kunstrommene og kunstbetrakterne – de knytter seg til en annen verden, til biler og motorsykler. Kunsten trenger å forankres i slike rom, den trenger å forankres i en verden som ikke er definert av kunsten.
Flying colours
Katalogtekst av Gunnar Danbolt
Kunsten har mange ansikter. Den kan handle om seg selv, om sine egne virkemidler, slik det var vanlig under modernismen, eller den kan uttrykke kunstnerens temperament og opplevelser, som i ekspresjonismen, eller fortolke virkeligheten i en eller annen forstand, slik for eksempel realismen er et vitnesbyrd om. Men den kan også innta noen mellomposisjoner, og tilsynelatende er det dette Morten Grans bilder gjør. For ser vi på hans billedflater er de – til tross for malesprøyte og sjablonger – nøye gjennomarbeidet, enten de nå er formet som striper, ligner på bikubeoverflater, har karakter av lyse dotter mot fargede flater, el. lign. De er alltid malerisk forløste, og det skyldes måten han anvender fargene på – de forskjellige nyanser og valører av blå, grønne, gule, røde og fiolette fargetoner. Dette er en arv fra modernismen. For når vi ser disse flisene (40 x 40 cm) satt sammen til større malerier, er det fargenes lek på overflaten som først slår en. Ja, fra tilstrekkelig avstand er det nesten bare det man ser – et dynamisk og spenningsfylt spill mellom farger og valører. Men går vi nærmere bildene, dukker både forskjellige slags fly og en rekke menneskefigurer opp på den fargerike overflaten. Og da innser vi at Morten Gran også har tatt vare på arven fra neo-dada (Rauschenberg) og pop-kunsten (Warhol). Og begge så på seg selv som en art ”nye realister”, fordi de med sin nyutviklede silketrykk-teknikk kunne kombinere maleri med fotografi.
Og det er hva Morten Gran også gjør. Slik sett befinner maleriene hans seg et steds mellom modernisme og denne form for realisme.Nå er det ikke vanlige rutefly som trer frem fra overflatene, men militærfly – jagerfly, bombefly og rekogniseringsfly. De er alle hentet fra flykirkegården i Tucson i Arizona, og flyene har vært anvendt av amerikanerne i krigene i Korea, i Vietnam og i den såkalte Desert Storm i Kuwait på 1990-tallet. Mens stripene, som utgjør bakgrunnen for flere av maleriene, spiller på de honorstripes som flygerne mottok for sine heltedåder i de samme krigene. Menneskefigurene derimot er ikke bare tatt fra de amerikanske krigene, men også montert inn fra nyhetsbilder, fra filmer og fra kunsthistorien. På den måten blir horisonten utvidet: de krigene som både kan steds- og tidsbestemmes – til Korea på 1950-tallet, til Vietnam på 1960- og 70-tallet, og til Midtøsten på 1990-tallet – blir ved hjelp av menneskefigurene hevet ut over tid og sted og almengjort.Fra å være teknologisk-avanserte fly som vi beundrer når de hurtig og ytterst hørbart etterlater seg hvite striper i kunstferdige rytmer på himmelen, blir nå til raserende gresshoppesvermer i himmelrommet som med napalm- og klasebomber skaper død og ødeleggelser over uskyldige sivile og forvandler grønne marker til avsvidde og blodstenkede ørkener. Ikke bare i Korea, Vietnam og Midt-Østen, men på alle de stedene der meningsløse kriger slippes løs. Og enda verre – de blodstenkede jordene som flyene etterlater seg, blir samtidig til de honorstripes som flygerne kan smykke seg med.
Det i seg selv forteller mye om krigens paradoksale verden: man blir helt av å drepe, ikke morder som i alle andre sammenhenger.Gjennom slike refleksjoner oppdager vi et nytt aspekt ved Morten Grans malerier: at de modernistisk-sansbare overflatene og de fotografiske sjablongene trekker oss inn i spillet mellom det estetisk-formfullendte og det realistisk-utfordrende. Så snart vi er inne i dette spillet, er vi blitt deltagere i den lek som kunsten også er. Og da er det verken tale om forholdet til virkeligheten, til kunstnerens opplevelser eller til den estetisk-sansbare overflaten, men til oss som betrakterne. For da gjør vi erfaringer som i beste fall kan få oss til å oppleve nye sider ved den verden vi er plassert inn i. Og til vår rolle i den. Men det er én forutsetning for dette: at vi går aktivt inn i det spill som allerede er i gang når vi som betraktere kommer til maleriene. Står vi bare passivt foran bildene, skjer det ingenting. Da har vi stilt oss selv utenfor, og kan ikke vente noe annet enn tomhet. Men den skyldes ikke kunstneren, men oss selv som betraktere.
Gunnar Danbolt
Autocolour
Tekst: Karl E. Haug/Carl´s cars
For fire år siden fikk jeg omvisning på fabrikken som produserer Mini i Cowley utenfor Oxford. Merket Mini er som kjent nå eid av tyske BMW, og derfor minner de totalrehabiliterte lokalene mer om et klinisk laboratorium enn en tradisjonell bilfabrikk. Høydepunktet i omvisningen viste seg å bli det støvfrie rommet der medarbeidere i hvite frakker tester variabler i karosseriplatene, stikkprøver fra den full-automatiserte produksjonen. - Vi streber etter å gjøre hver Mini så lik standardmålene som mulig, sukket lederen for avdelingen. – Men vi vil aldri oppnå et fullstendig perfekt resultat. Vi vil helt sikkert ikke greie å lage eksakt samme bil hver gang. Selv om forskjellene mellom karosseridelene på bil A og bil B stadig blir mindre, vil enhver ny Mini som ruller ut herfra forbli unik på detaljnivå, avsluttet han oppgitt. Jeg gliste: Opplysningen gjorde meg optimistisk med tanke på bilens fremtid. Jeg ble så glad at jeg stjal den fine beskyttelsesfrakken som var til låns for omvisningen. Personlighet - trynefaktor - betyr alt, også i bilens verden. Til alt hell er de fleste biler født med et interessant ansikt. Det er ikke alltid smellvakkert, men desto vanskeligere å glemme. Nettopp derfor er noen av oss forlengst forelska. Bilens ansikt har – som hos oss andre – sine helt originale øyne, nese og munn. Hun har hake, smilehull, rynker, arr, skjønnhetsflekker, samt kviser under sminken.
På avstand virker hun perfekt og formfullendt, men en nærmere titt avslører riper i lakken – vitne om et fartsfylt og spennende liv som de fleste kan se langt etter. ”A face only a mother would love”, lød tittelen i en amerikansk annonse for Volkswagen på 1960-tallet. Jo da, mødre har av og til rett. Enkelte vil kanskje hevde at mennesker har mer personlighet enn biler, men de tar selvsagt feil. Disse love-or-hate trynene, meislet i metall, krom og glass, danner mystiske oppsyn med øyne som lyser opp mørket. Ingen grunn til gudedyrking, bare en stille konstatering av at bilen finnes. Morten Grans arbeider antyder til og med at bilen har sjel, at bilen betyr noe mer - for den som vil se – enn transport. Kunstneren har nemlig gjort seg umaken med å portrettere bilen, også når den bare passerer i et kort glimt. Det er godt gjort. Bilene kommer jo alltid raskt rundt svingene, i en ikke-alfabetisk rekkefølge: Oldsmobile, SAAB, Alfa Romeo, Chevrolet, Ford, Audi. Ansiktene dukker opp overalt: På gata, på film, på nyhetene, på TV-sporten, på ettermiddagen, på natta og på den rette grusveien midt i granskogen. En serie blant disse arbeidene har fått tittelen Autocolour; Her fremstår kjente og glemte ansikter med farge i kinnene, slik vi gjerne husker dem – ikke nødvendigvis slik de er i virkeligheten. Poenget er at biler handler veldig mye om farger: En rød klassisk Mini, slik Morten gran har malt den, speiler en helt annen sinnsstemning enn en grønn utgave av samme kropp. En halvrusten Cadillac har en hel livshistorie å fortelle i forhold til da den var nyfødt og rosa.
Reisen til Monte Carlo
Morten Gran 15.08.2007
Den ultimate rallyopplevelsen i min barndom var i 1970 da jeg så Trond Schea kjøre isbaneløp på Holstadvannet i Ås kommune, der jeg ofte gikk på skøyter. Han kjørte Ford Escort. Det sitter i minnet. John Unnerud kjørte i 1960 med Volvo PV, begge vant hvert sitt løp. Den videre interessen knyttet seg fort til bevisstheten om Rally Monte Carlo, et løp der de virkelig store kjørte. Det er interessant å se på historien knyttet til dette løpet. For meg er dette med på å gjøre temaet interessant og viktig. Petter Solberg kom på 7. plass med sin co-driver P. Mills i 2004. Svenske Erik Carlsson vant løpet i 1962 og 1963 (Saab). Marcus Grønholm vant i år 2006, mens Sebastian Leub vant i 2005. Der det i virkeligheten er landskapet som snurrer som en film langs bilene i enorm fart, er det flater og geometriske former og elementer som dukker opp bak eller foran bilene i bildene. Tilknytningen til pop art er åpenbar og jeg drar nytte av rene, men vanskelige formale problemstillinger. Denne serien er tenkt satt sammen til en stor flate. Når flaten kommer opp på veggen trekkes serien mot drømmen mange bilfrelste har og har hatt.
En drøm om å trekkes mot bilsportens myte og dristige utforming. Det starter oftest i barndommen og trekkes videre inn i voksenlivet. For de aller fleste er det å stå på sidelinjen. Andre satser og blir stående i sentrum. For min del var bilsporten en spennende arena å se. På 70- tallet var bilsport og rally en stor sport, i dag har den kanskje enda større status og popularitet, takket være Petter og Henning Solberg. I dag er det de som trekker interessen opp slik jeg ser det. Det som opptar meg er det jeg reflekterer over på sidelinjen. Farten, estetikken, reklamen, hurtigheten. Sett utenfra kan en lure på hvor disse skal hen, hvorfor har de det så travelt. De er som villdyr, når de blir fulgt av helikopter i Rally Dakar. Det er en scene som bilmerkene vet å utnytte og skape myter og mystikk rundt. Førerne blir idoler, bilene blir uimotståelige villdyr. Men de er også skjøre, plutselig er de gått i stykker.